Forfang søker hele tiden nye måter å utfordre maleriet, ikke bare gjennom å teste ut nye teknikker, men også gjennom refleksjon omkring persepsjon av virkeligheten og gjennom valg av motiv. De gjentagende fremstillingene av menneskefiguren viser at hun går ned i materien lik en forsker. Flere av motivene foredles gjennom minner av selvopplevde ting, og som historieforteller er mulighetene grenseløse.
skrevet av
Ahnikee Østreng - kurator og kritiker
1 Critical Perspectives On Contemporary Painting, s. 44, red. Jonathan Harris, Tate Liverpool and Liverpool University Press, 2003
2 Ibid, s. 65
3 Freud, Sigmund, Das Unheimliche, 1919
Maleri i grenselandet
”(…) the thing about painting is its double operation. Painting has the potential to oscillate between its materiality and its capacity to evoke an illusion of something in the world or in the imagination,” 1 Alison Rowley og Griselda Pollock.
Det er i denne tvetydige virkeligheten man finner Ingrid Forfangs (f.1971) arbeider. Maleriene beveger seg mellom det virkelige og det imaginære. Mellom det abstrakte, ekspressive og det figurative. Forfang er en historieforteller. Hennes private snapshots utgjør en beholder fra hvor hun henter sin billedverden. Deretter omformes fotografiene til maleriske avtrykk på lerretet. Med utgangspunkt i sine erfaringer fletter hun inn referanser fra populærkulturen, drømmer, familieliv og bylandsskap, men til tross for det personlige grepet er motivene universelle og allmenngyldige, - man kjenner seg igjen. Som Rowley og Pollock skriver, skaper maleriet en bevisstgjøring.2
Verket Dance with me (2009) kan deles i to rom. Det ene rommet består av todimensjonale flater som omkranser et illudert tredimensjonalt rom. Her ser man et pikebarn som desperat prøver å holde en dukke som er nesten like stor som henne. På grunn av lyset kan det se ut som figurene befinner seg i et mørkerom. Dukkens maleriske karakter minner om Hans Bellmers groteske dukkefremstillinger.
I et annet bilde, Kjærlighet (2009), fra samme serie,– ser man den samme piken som holder like hardt om dukken. Dukken som i dette maleriet har det ene øyet lukket og det andre åpent, gir assosiasjoner til skrekkfilmen Childs Play fra 1988. Det uhyggelige aspektet gjenkaller Sigmund Freuds begrep om Das Unheimliche3, dukkens døde karakter, som likevel minner om noe levende, skaper frykt og angst hos mennesket. Uhyggen kontrasteres mot pikens oppriktige kjærlighet for dukken, som for henne gir trøst og trygghet. Dette er et eksempel på Forfangs innholsmessige dobbelthet. Det som ved første øyekast fremtrer som noe tydelig beveger seg i neste øyeblikk bak et slør. Ingenting kan tas for gitt.
Forfang slo igjennom som kunster på slutten av 90-tallet, en tid hvor flere kunstnere eksperimenterte med grenseoppgangen mellom fotografi og maleri. Verkenes fotografiske gjengivelser av mennesket iblandet ekspressive malerstrøk problematiserer fotografiet og maleriet som medium. Gjennom den tidkrevende malerprosessen blir ”fotografiets øyeblikk” omformet til noe evig, men samtidig er gjengivelsen av motivet (som Forfang har brukt som forelegg) like tilstedeværende som maleriets formale egenskaper. Arbeidet blir dermed en dialektisk prosess mellom fotografi og maleri.
I verket Behind Layer (2001) ser man et urbant gatelandskap. I bakgrunnen skimter man noe som kan være et menneske som beveger seg mot betrakteren. Gaten er ellers helt tom. Avbildningen gir assosiasjoner til noe fordums, - til en tid som er passert. Sammen med de abstrakte gjennomskinnelige malerstrøkene i billedflatens øverste lag, forsterkes nostalgien av et fåmælt fargepalett fra sort til hvitt.
Dance with me (2009)
Kjærlighet (2009 )
Behind Layer 2001
© Ingrid Forfang, Ask skola 728, 260 24 Röstånga ingrid@askart.se