Besøkte Madrid som barn og hadde bare to svarte minner derfra: et stinkende hull i gulvet som skulle være toalett og masse spedalske tiggere som vi ikke gav penger til.
Å komme tilbake i voksen alder og dessuten være sulten på kunst var en fantastisk opplevelse. Byen strålte og jeg ble sugen på å flytte dit, i alle fall for en periode av livet. Bare det å stå foran Picassos «Guernica» var så inspirerende at jeg fikk gåsehud. Å vandre gjennom kunstmuseer er noe av det beste jeg vet. Store flotte saler, lange ganger, store rom som gir pusterom og kunst som egger tankene og idéene. Jeg var utsultet på kunstopplevelser etter måneder i Orihuela Costa der kulturtilbudet stort sett består av karaoke og coverartister. I Madrid slo det meg hvor mange forskjellige typer mennesker det finnes, noe jeg savner her på Costa Blanca der pensjonistene har slått seg ned for å nyte av livets siste periode. Det ble enda tydligere at Orihuela Costa ikke er det vi søker på lengre sikt som kunstnere. Men det er bra for stunden pga den Skandinaviska skolen som gir datteren vår en myk start i ett nytt land. Å sette henne inn i Spansk skole uten at vi kan snakke spansk er ikke aktuelt enda, så nå satser vi på å lære oss språket slik at vi kanskje kan bosette oss der kunsten er levende og der vi kan bli en del av den. Tror bestemt at det må bli en av storbyene etter hvert. Vil bli kjent med Valencia for det er noe med den byen som lokker veldig, Santiago Calatravas hjemmeby.
 
Som dere hører er vi fortsatt søkende der alt er mulig. Vi har på ingen måte landet, men lar Spaniadrømmen bli levende gjennom å oppdage landet mil etter mil, lære ord for ord og gjennom å lete etter nøkler til den spanske kulturen.

Legger til bilder fra helgens inspirerende tur med tekster til som beskriver hva de er. Solbildene er fra en liten by mellom Torrevieja og Madrid som heter Chinchilla de Monte-Aragon. Fantastisk liten by med en uforglemmelig utsikt. I solnedgangens gull-lys var det som en drøm for fotografen.

/Ingrid

Läs hela inlägget »

Har endelig funnet et program som fungerer som mine gamle kladdebøker! Så her kommer det et lite morgenkaffe-dikt.

Läs hela inlägget »

Endelig er hele familien samlet igjen. Ikke hele stor-familien, men den lille familien med tre barn, en kjæreste og vi to foreldre som er helt lykkelige for å ha samlet flokken i den behagelige solen i Spania. Det er så fint at jeg må klype meg i armen for å påminne meg om at dette er virkeligheten akkurat nå.  Og mens vi venter på at ungdommene skal våkne, jobber vi eller lærer spansk. Orion er godt i gang med nye spennende ting og det er et privilegium å få se hvordan det vokser fram. Siste nytt er at hans tegninger er på vei til å bli levende bilder! Fantastisk! 

I kveld er det Halloween-party på skolen for hele slanten. Så nå skal jeg ut og handle blant annet clementiner til hundre barn :)

Ha en fin Halloween!

/Ingrid



 

Läs hela inlägget »

Noen ganger er det ikke gøy å stille ut. Jeg ble invitert til å stille ut på Karmsundsutstillingen 2017 og takket ja. Ettersom jeg var på vei til Spania sendte jeg bildene i god tid og de kom vel fram. De fikk mail med fotografier av alle bildene og instruksjoner om hvordan skyggebildene skulle henge. Jeg ba om å få tilsendt PR-materiale slik at jeg kunne legge det ut her på askart.se og på Facebook, men fikk ingenting som jeg kunne bruke.
Å bli invitert til å stille ut for deretter å finne ut at man går under «mange flere» på plakaten er ikke særlig gøy når man jobber som profesjonell kunstner. På facebooksiden står det ingenting om at jeg stiller ut. De har presentert andre deltagende kunstnere med bilder og navn som seg hør og bør. Dessuten har et av bildene blitt skadet enten under oppheng eller i posten på vei dit. Jeg skal forsøke å få ordnet det med mitt forsikringsselskap for de hadde ingen forsikring. Jeg skrev en mail der jeg påpekte det jeg har skrevet her over og fikk ikke en gang en liten unnskyldning! De var fornøyde med utstillingen skrev de og jeg hadde blitt presentert som alle de andre. Det er til å gråte av. Hvordan tror de kunstnere overlever på kunsten sin? Ikke gjennom å stille ut der i alle fall! Null salg og en masse utgifter til forsendelse og på toppen av det et skadet bilde. 
GRRR.. Pleier ikke å bli sur og bitter så det tenker jeg ikke å bli nå heller, men det kan jo være greit for andre å få ta del av denne erfaringen slik at man er litt observant før man takker jag til å delta. Nok om det!

Men her i Spania er det i alle fall fantastisk å være. Elsker solen. Har kommet i gang å male igjen og nyter av det. Jobber i små format for jeg vet ikke hvor vi kommer til å lande enda. Fortsatt er vi oppe i luften og vet ingenting om hvor vi er om ett år. Derfor gjelder det (som alltid) å nyte av hver eneste dag vi har her, noe som er veldig lett. Kan ikke si at jeg lengter etter mørkret, regnet eller kulda i Skåne. Men jeg savner selvfølgelig sønnene mine veldig! Og om to dager kommer de! Gleder meg som et lite barn!  Legger ved noen fine bilder fra siste tiden :)

Ha det så bra!

 

Läs hela inlägget »

Nå har vi bodd i dette huset, som ligger to minutter fra skolen, i over en måned uten at jeg har funnet roen til å skrive et nytt blogg-innlegg. Det har vært fine uker, med sol og bad hver eneste dag, men også en tid der tankene om livet og livets innhold har fått stor plass. På det personlige planet befinner vi oss midt i et veiskille, et viktig veiskille der vi vinker farvel til det trygge livet i Ask og velkommer et nytt liv som vi ikke vet så mye om. Det føles ut som vi om vi har kastet oss opp i luften uten å vite hvor vi kommer til  å lande. 

For første gangen på 25 år er jeg og Orion langt borte fra hverandre i en lengre periode. Han er i Sverige og fikser mens jeg er her i Spania sammen med yngstemann. 

Det er en merkelig følelse. 

Jeg nyter av å kunne gi henne all oppmerksomhet selvom det til tider kan føles ensomt eller tosomt. Å få nye bekjentskaper her er ikke så lett som jeg trodde, hverken for henne eller meg. 
Vi har blitt kjent med noen få ved skolen, men kjenner oss lett som påheng og det er aldri noen god følelse. Derfor fyller vi gjerne opp dagene selv. Vi sykler, stikker til en strand i nærheten, lærer oss spansk, gjør skolearbeid, tegner og fotograferer.

Nå som vi har blitt tvungne å ha mer alenetid har det gått opp for meg at den tiden er gull verdt. 
Det er den tiden da barnet har mulighet til å utvikle sine kreative sider, sine ferdigheter og sin tankevirksomhet. Det er lett å glemme hvor verdifult det er å få være litt i fred i et barns liv. 
I vår tekniske samtid er det vanlig at alene-tiden går opp i røyk fordi den har blitt byttet ut med skjermtid der man passivt eller aktivt blir underholdt. Dessuten kjører vi gjerne barna hit og dit på på diverse aktiviteter og gir dem ett så spekket program at den viktige ”kjede-seg-tiden” lett bortfaller. 
I de første ukene kjente jeg stor medlidenhet og redsel for at hun skulle føle seg ensom, men for hver dag som går bytter jeg gradvis medlidenheten ut med takknemlighet og pepp. 
Hun påminner meg om at jeg aldri skulle kunne ha valgt min vei uten å ha fått lov å være alene som barn.  Det var i den tiden jeg kunne utvikle min tankevirksomhet og min kreative nerve, noe jeg i dag er uendelig glad for.

Så derfor nyter vi litt ekstra av egentiden, selvom den kan være utfordrende, mens vi lærer oss blant annet spansk.

Samtidig teller vi ned dagene til Orion og til gutta med kjærste kommer. Savnet er stort og godt. Skal bli fantastisk å lage mat til seks igjen. Fortsatt lager jeg altfor store porsjoner fordi jeg ikke er vandt til å bare være to småspiste mennesker. 

Som avsluttning legger jeg ved noen bilder fra den siste solfylte tiden og ønsker alle fred i sinnet og kjærlighet i hjertet. 

/Ingrid 
 

Läs hela inlägget »