2015

Som tiden bare flyr avgårde! Jeg har ikke engang hatt tid til å sette meg ned å skrive GOD JUL på bloggen! Kan bare håpe at alle har hatt en fin jul og at fortsettelsen er god! 

Vår jul har vært fin med masse god mat, julebad i stampen, glade barn og glade voksne som danser tango,- approp det,- jeg fikk tangosko og kjole i julepresang, så nå er det bare å danse! Vi har hatt felles-uker, dvs pause i mamma og pappa-ukene på grunn av julestria. Så sammen har vi pyntet,  laget vegetarisk julemat og skapt en fin høytid til tross for at ingen av oss er religiøse. Vi feirer julenissen, at sola har snudd og at vi har hverandre.

I atelieret har det vært en gigantisk pause som ser ut til å måtte vare en stund til pga et annet husprosjekt som haster. Lengter etter å komme i gang igjen, men tror det kan ta litt tid. Tålmodighet!

Ha det fint så lenge!

 
Läs hela inlägget »


Jeg har arbeidsuke i El Campello i Spania. LUKSUS!! Fant en siste-minutten- reise til Alicante og kastet meg på den.  Så nå sitter jeg her da. Helt alene i El Campello og har det alt fra fantastisk bra (når solen skinner) til ensomt. Du forstår, det er ingen andre her. INGEN! Ikke en kjeft å se noe sted. Deilig å ha klippene for seg selv, men. Har ligget på en stor sten og sunget til havet og ropt ut livskloke ord som at meningen med livet er å nyte av kroppen. For det er vel det eneste vi sikkert vet, at vi ikke får beholde kroppene i vårt neste liv, om det finnes et slikt? Derfor må en av de viktigste oppgavene til en som har kropp være å finne ut av hvordan man nyter best av den. Shame on alle religioner som vil noe annet!

Etter en halvtime kommer det en fisker som glor i min retning. Han bestemmer seg raskt for å fiske akkurat der hvor jeg ligger. Jeg stirrer tilbake og ønsker fisker´n dit pepper´n gror. Kler på meg og trasker videre til et helt isolert sted der det bare finnes stener, hav, måker og tørket tang. Kler av meg igjen og lukker øynene. Ser det røde mellom øynene og nyter av solens behagelige varme. Ikke for kaldt, ikke for varmt. Drikker medbrakt vann.  Åpner laptopen og begynner å skrive en historie som jeg ikke vet hvor ender. Så spennende å skrive! Mulig er den en del av en serie barn/ungdomsbøker som jeg aldri har sendt inn noe sted og ikke heller vet om jeg noensinne kommer til å sende inn. Tiden vil vise.

Når jeg er på vakre steder i verden pleier jeg å fantasere om en mulig framtid på akkurat dette stedet. Det er en deilig fantasi som egger livslysten. Jeg har vandret gate opp og ned her i El Campello og ikke funnet annet enn store palasser med tomme svømmebasseng, et aktivert alarmsystem og stengte vinduer. Det er out-of-season her. Og mine tanker går til alle flyktninger som ikke har noe sted å ta veien. Så helt urimelig det er at alle disse enorme husene står tomme  samtidig som så mange mennesker er på flykt. Her i sol-Spania har jeg ikke sett en eneste flyktning eller tigger til tross for at det faktisk er mer livskvalitet å finne her langs stranden enn på en sentralstasjon i f.eks kalde Malmö. Hadde jeg vært eier til et av disse husene, hadde jeg åpnet det med en gang og gitt husrom til folk som virkelig behøver det. Og da er vi inne på den iskalde situasjonen vi har i Europa/Verden i dag som gjør meg redd. Det er som om det ikke går å stoppe. At den historien vi leste om som barn og ikke kunne skjønne at virkelig hadde hendt fordi den var så ond, må skje igjen. At en del mennesker igjen synes at det er ok å skille mellom folk og folk fordi de ser annerledes ut eller fordi de har en annen tro.  Grenser stenges og mennesker uten papirer blir behandlet som dyr.  Og journalistene får grupperingene til å komme lengre fra hverandre gjennom at de på død og liv skal påpeke hva slags bakgrunn de kriminelle har hele tiden. Uttrykk som ”etninsk norsk” og ”norsk, men med utlandsk bakgrunn” får vi høre daglig uten å ha noe som helst glede av det. For hva spiller det for rolle, kjære journalist, at morder A er etnisk norsk og morder B har utlandsk opprinnelse? Det eneste dere oppnår med den informasjonen er å skape fremmedfrykt og fremmedhat, den ene eller den andre veien. Slutt med det!

Grr. Hodet er fullt av alt som skjer i skrivende stund. Det blir kaos her, liksom i øvrige verden. Og det er ganske typisk fordi tankene får fly fritt her i ensomheten i Alicante. Men nå skal jeg avslutte med å legge opp to bilder tatt med mobilen av de seneste blyanttegningene herfra før jeg jobber videre i stillhet.

Plutselig ses vi igjen. Ha det fint så lenge.

 

Läs hela inlägget »

Noe av det beste jeg vet er å la alle tanker forsvinne og bare gå inn i en tegning. Denne blyant/kull tegninen kan bli min neste grafikk. Kommer alltid tilbake til det løpende barnet som for meg betyr så uendelig mye for meg. God helg til alle!

Läs hela inlägget »

En mann kan være så fantastisk! Som Orion for eksempel! (som er en klok, snill, morsom og omtenksom mann! Han er vegetarian fordi han bryr seg om miljøet og for at han ikke vil drepe hverken dyr eller mennesker. Og han droppet militæret fordi han ikke tror på militære løsninger) Til alle dere fantastisk menn: Gratulerer med med dagen<3

Til en helt annen sorts menn vil jeg si: Skjerp dere, please! Det gjelder menn som dukker opp i nyhetene og som trurer hele mennskeheten med hat, redsel og vold. Søk hjelp, for helvete! Ikke hos de som gjør dere enda reddere, som f.eks ekstreme politiske partier eller ekstreme religiøse sekter, nei, søk profesjonell legehjelp! Dette gjelder de av dere som har blitt syke i hjernen av religion og/eller av maktbegjær og av hat og redsel eller som blir kåte av å bruke vold. Hvordan kan dere bli kurert? Dere er en skam for hele mannslektet!  Jeg håper at alle menn som tilhører denne gruppen kan gå en runde i seg selv og kjenne etter hva de egentlig ønsker med sitt liv. Svaret kan da umulig være å hate, skade eller drepe så mange som mulig, eller kan det det? Jeg ønsker alle som er besatt av religion eller annet maktbegjær god bedring. Håper det snart finnes en slags medisin på markedet som kan få tankegodset deres på rett spor! 

Dagens bilde tar jeg fra Orion.  Budskapet er glassklart og utrolig viktig i disse urolige dager. Fineste Orion <3

/Ingrid



 

Läs hela inlägget »

Det var en fryd å komme tilbake til Stavanger! Vi var så spente på hvordan alt skulle bli etter at vårt kjære galleri Sult stengte dørene. Og tenk, det går over all forventing, noe vi er utrolig glade og takknemlige over! Det å få samarbeide med flinke og engasjerte gallerister som vet hva de holder på med og som dessuten er veldig hyggelige, det er gull! Så jeg sender en stor takk til Jorunn og Brynjulf på galleri Koll for en enestående ramme rundt utstillingen! Og til alle hyggelige Stavangerfolk som gjør det mulig for oss å fortsette å ha kunsten som vårt levebrød! 

Her hjemme i Ask er vi i full gang med ulike prosjekter. Denne uka er det min ”mamma-uke”, så hus og barn er første prioritet. Orion tar sin arbeidsuke i Barcelona. Tror jeg også kommer til å reise bort på min arbeidsuke, høres jo
helt klart fristende ut! Uansett om jeg reiser eller ikke, er det en utrolig frihetsfølelse å vite at jeg kan gjøre det om jeg vil. Elsker virkelig dette med "mamma og pappa-uker"! 

Har egentlig en masse jeg vil skrive om! Men det får bli en annen dag. Nå burde jeg lage eplemos!

/Ingrid


 

 

Läs hela inlägget »

Og her sitter jeg og ser at det skal bli storm i morgen når jeg skal fly fra Kastrup til Bergen og derfra til Stavanger. Hm. Jeg tror faktisk at jeg har litt reisefeber. Men godt å tenke på at Orion er vel framme med alle bildene! Skal bli spennede å henge utstillingen. Det å plassere bildene til en utstilling er noe av det jeg liker aller mest. Det er nesten som å male. Farger kan kræsje eller gi mening, komposisjoner kan krangle eller gi noe ekstra til hverandre. Noen ganger vet man bare svaret med en gang, andre ganger må alle løsninger prøves ut. Og så kommer lyset. Det er først da jeg kan se maleriet i sin helhet. På plass, i lys. Noen ganger er det skikkelig nedtur, andre ganger en jublende glede.  Jeg krysser fingrene for at det blir jubel denne gangen.  

Mer info om utstillingen finner du på galleri Kolls hjemmeside: www.gallerikoll.no

Läs hela inlägget »
Kafka- skyggemaleri -Kulturpris 2015 Svalövs kommun Kafka- skyggemaleri -Kulturpris 2015 Svalövs kommun
Yes, vi rekker det vi skal! (tror vi, man vet jo aldri før alt henger på plass..)

I huset råder kaos etter en uke der vi har hatt felles ansvar for alt,- altså ingen mamma-eller pappa-uke. Klesvasken ligger derfor uappetittelig i vaskerommet og huset er alt annet en rent, men vi begynner å bli ferdige med alt som skal gjøres før utstillingen på galleri Koll og gleder oss vilt til å komme tilbake til Stavanger! Vi har savnet byen!
Orion kjører opp alle bildene så fort vi har fått pakket bilen. Jeg flyr opp på onsdag og ned på fredag slik at vi ikke blir så lenge borte fra barna som ikke har mulighet til å bli med oppover denne gangen.

Og om du vil se bilder av bildene som vi planlegger å stille ut i Stavanger, kan du klikke her: 

Galleri Koll 2015


 

Kulturkalasutställningen i Svalöv!

Ingrid Forfang, Orion Righard, Katarina Gustafsson, Susann Jardebäck, Elisabeth Victorsson Ingrid Forfang, Orion Righard, Katarina Gustafsson, Susann Jardebäck, Elisabeth Victorsson

Forresten, i går var det åpning av Kulturkalas-utstillingen i kommunens minigalleri på biblioteket i Svalöv.  En fin liten samlingsutstilling av oss lokale kunstnere.  Blogg-bildet i dag får derfor bli av oss sammen med kultursjefen, Elisabeth Victorsson. Takk for hyggelig åpning! Utstillingen henger t.o.m 31.oktober. 
 

Läs hela inlägget »
hentet fra galleri Kolls webside hentet fra galleri Kolls webside
Kjenner igjen stressen i magen, utstillingsstressen. Den er på godt og vondt. Det fine med den er at bilder som har stått lenge og ventet på å bli ferdige, faktisk blir ferdige og klare til å vises. Det kjipe med stressen er følelsen av å aldri verden rekke alt man skal. Men gang på gang rekker vi alt vi skal, utrolig nok. Håper dette gjelder denne gangen også. Skal bli så spennende å komme til galleri Koll og få henge opp bildene. Det er faktisk noe av det jeg liker aller best. Å henge en utstilling og endelig få se bildene ordentlig med riktig belysning. I atelieret er det for kaotisk.
I dag kom det en hel del lister som jeg har ventet på, så nå er det bare å kave opp armene de ti siste dagene før vi reiser. Signere, sette på ferniss, fotografere, trykke, pakke alt som skal med. Og krysser fingrene for at det blir en bra utstilling som gir noe og som mange får se. Stavanger, here we come again!


 
Läs hela inlägget »

Sist uke fikk jeg besøk av tre flotte damer som alle er engasjerte i samfunnet og som jobber steinhardt for å skape en likestilt og bedre verden. Den ene er femen-aktivist, den andre en grønn jordmor og den tredje en politisk aktiv kvinne som evner å sette ideer ut i virkeligheten. Vi skulle lage et femen-foto med teksten "grandma for abortion" og "mother for abortion" malt direkte på deres nakne overkropper. Rødmalingen kom fra en menskopp. (For de som ikke vet hva en menskopp er og vil vite det besøk http://gronabarnmorskan.se/se/femmycycle-den-nya-menskoppen.html eller søk på google)

Jeg ser inn i kameraet, finner vinkler og lys som er interessante og som vekker noe i meg. Er svett i håndflatene. Vi har dårlig tid, men jobber effektivt. En halvtime senere er fotosessionen over. Kvinnene reiser hvert til sitt. Jeg lader inn bildene i datamaskinen, studerer dem og føler takknemlighet over at de ble bra. I magen pirrer maleri-nerven og jeg vil male, male, male. For i det øyeblikket jeg studerer fotografier med hånden og overfører dem med hvit og svart oljemaling  til lerretet, skjer det ting som ikke skjer ved bare å titte på fotografiet. Vanskelig å forklare, det er derfor det blir malerier. Uansett er det alltid stort å bli inspirert!
Jeg sender en stor takk til disse fantastiske kvinnene og håper at de får framgang i alt de kjemper for!
For meg er det en stor ære å få fotografere slike forebilder  og det er virkelig givende å få male motiver som er så fulle av tanker, handlinger og medmenneskelighet! Elsker mennesker som tør, som vil og som gjør! Dere gjør verden til et bedre sted <3





 

Läs hela inlägget »

I atelieret holder jeg på med en serie mindre malerier som jeg vil vise på galleri Koll, Stavanger, i oktober. Elskede gråtoner! Og sverten!  Private snapshots blir til lange øyeblikk av konsentrerte penseldrag som nesten blir borte når jeg går løs på dem med en prosess som jeg neppe kan forklare med ord, men som sitter i behovet for å skape. Jeg elsker de øyeblikkene! 
Herunder legger jeg noen mobilbilder av de maleriene jeg har holdt på med den siste tiden. De er 50cmx50 alle sammen og er malt i olje. 
Nå er min arbeidsuke slutt. Neste uke har jeg "mamma-uke". Takk Orion for gode middager, rent hus, rene klær, glade barn! 

Ønsker alle en god helg :)

 

Läs hela inlägget »

Jeg hørte akkurat på programmet ”Gör upp med din livsdröm” på P1. Samtidig bladde jeg i gamle fotografier. De lå fortsatt i den blåe plastikk-esken som vi kjøpte i 1996 da vi avsluttet akademi-studiene og flyttet fra Belgia til Frankrike. Det er en evighet siden, før digitalkamera og internett, og lenge før vi kunne livnære oss på kunsten. På den tiden var det ingen gallerier som solgte bildene våre og ingen av oss var klar for å stige inn på et galleri med lua i hånda for å tigge om å bli tatt inn i varmen. Gallerier finner helst kunstnerne sine selv, ikke omvendt.
Uansett var vi fast bestemt på å følge vår livs-drøm. For oss fantes det ingen andre alternativer fordi skapertrangen var så veldig sterk. 
I Avrecourt, på landet i nordøstre Frankrike, var vi både språkløse og sultne. I ren desperasjon tegnet vi folks hus i håp om at eierene av huset skulle ville kjøpe dem. Et totalt mislykket prosjekt. Folk på landet i Frankrike var overhode ikke interessert i vår kunst.  Vi må til en storby, tenkte vi og kom fram til at utstillingen ”The rolling museum” var en ypperlig måte å komme fram til en storby på.  Som alltid kavet vi opp armene og gikk inn i prosjektet med hele oss. Det gjør man når kunsten er på liv og død, når skaperkraften brenner og man bare vil framover.  Fotografiene jeg fant mens jeg hørte på radioprogrammet er nettopp fra den utstillingen som tok oss helt opp til borgermesteren i Luxembourg. Vi fikk hans tillatelse til å vise ”The rolling museum” på gågata i byen og det hele ble en uforglemmelig dag med mange interessante samtaler om kunst.
Det var stort for oss da. Og et steg nærmere vår livs-drøm som vi fortsatt lever i og av.

 

Läs hela inlägget »

Efter föreställningen:

Måste bara säga att det var en av de bättre föreställningarna jag har varit på! Carolin och Bortre rymden leverade!! Så otroligt bra!! Tack till er för en fantastisk upplevelse! 
 

Innan föreställningen: 

Nu är vi på väg till Göteborg för att se föreställningen "Siltamus dumma huvud" som Carolin Oredsson sätter upp tillsammans med bandet "Bortre rymden" ser så fram rmot detta! Texten har följt med oss sedan Orion skrev den för 18 år sedan. I bilen ha bilder av Orion som skall visas under föreställningen och även två måleriet av mig som skall till galleri Backlund. Läs mer om föreställningen på facebook och kom ikväll om du är i Göteborg!!

Läs hela inlägget »

Nytt grafisk blad! "Stick together"! 
50 cm x 50 cm. DGA opplag 45

Bakgrunn:
Tre venner sitter og speider utover det tomme Youngstorget i Oslo.
Jeg tar opp mobilkameraet og fanger øyeblikket. 
Går hjem og tegner det med kull. Det tar mange timer og tankene får vandre fritt. Det slår meg hvor viktige gode vennskap er.  Jeg selv har alltid hatt privilegiet av å få ha gode venner omkring meg. Uten dem vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Å miste en av dem er det værste jeg har opplevd.
Det er gjennom samtaler med venner som man får innsikter man aldri ellers skulle få. Man kan få idéer sammen og man kan gi hverandre inspirasjon til å gjennomføre noen av dem.
Youngstorget er, for de som ikke vet det, en viktig samlingsplass i Oslo og Norge. Det er her mange av demonstrasjonene starter, blant annet mot krigen i Irak i 2003 som samlet 60000 mennesker.  Det er herfra tusenvis av mennesker sang små barn av regnbuen for å markere samhold etter de fryktelige hendelsene den 22.juli. Bak folkesamlingene ligger det samtaler mellom venner som har reagert sammen og som har inspirert hverandre til å arrangere markeringer eller demonstrasjoner eller konserter. Det kan vi ikke uten hverandre. 
So stick together!

Teknisk prosess:

 

Läs hela inlägget »
Det aller beste jeg vet er å få reise. Det er for meg en av de store meningene med livet på jorden og gir meg ro i sjelen og inspirasjon til å skape og til å leve. Heldigvis er alle i hele familien veldig reiselystne, noe som gjør at det er det vi prioriterer så fort vi har mulighet.  Vi er derfor alltid på jakt etter nye reisemål og gjett hva jeg fant her om dagen! : jeg fant en billig siste-minuten-resa till Mykonos for fem! Vi reiser i morgen. Og jeg gleder meg som et lite barn. Vi tar ferja fra Mykonos til Paros og blir der i noen dager, Deretter reiser vi til Naxos og har funnet to perler å bo på, tror vi. Vi pakker blyanter, skisseblokk og har med dataen. To uker blir vi der. Det er mitt andre besøk til Paros. Sist jeg var der, malte jeg til min aller første utstilling. Jeg satt på et tak og malte i morgentimene mens vennene mine fortsatt lå og sov. Fant en kollega med navn John som var fra England og som tegnet portrett. Malte av ham, husker jeg og var riktig fornøyd. Lurer på om det maleriet fortsatt ligger på loftet. Tenk om han fortsatt sitter der og tegner turister! På vegen hjem fra Paros til Norge fikk jeg særbehandling som kunstner. Alle anstrengte seg for at bildene mine skulle komme helskinnet hjem til Norge. Blant annet fikk jeg en egen buss på flyplassen som kjørte meg til flyet slik at jeg kunne legge bildene i lukene over setene på flyet før resten av passasjerene fikk gå ombord. "In Greece, we love artists" sa min personlige hjelper og jeg fløy hjem med et smil om munnen. 
Läs hela inlägget »
Ikke alle klager på sommerværet! Disse bildene har jeg tatt i hagen vår i dag. Forstår hvorfor jeg nesten aldri maler blomster. De er så vakre, så vakre og jeg tror ingen pensel i hele verden kan gjøre dem vakrere. Se og nyt :)

#blomster

 
Läs hela inlägget »
Grafikk og jeg har ikke alltid vært nære og selvfølgelige venner. Bildene som har kommet til meg er stort sett egnet for maleri eller skriving.  Men noe har skjedd! Endelig!  Jeg har lenge lengtet etter å få ideer til grafikk. I flere år har jeg prøvd, men forkastet nesten alle forsøk. Jeg trykket litografier på Stentrykk i Oslo og hos Fredriksen i Kristiansand uten å bli venn med prosessen, til tross for at de er de dyktigeste trykkerne i landet. Det var liksom ikke helt mitt så lenge jeg ikke blandet fargene selv og så lenge flere skulle "synse" om bildet før det ble ferdig. Noen år senere prøvde jeg meg på digital grafikk. Det var spennende og jeg kom nærmere bildene her i atelieret, men fant fortsatt ikke fram til det jeg søker etter. Konlikten sto mellom fotografiet og tegningen i dataen. I maleriet er det ingen konflikt. Der bruker jeg fotgrafiet som et stilleben, - dvs jeg titter på det og maler de deler av det jeg vil ha med i maleriet.  Jeg kjøpte en wacom penn for å kunne tegne direkte på macen, men fikk ikke med meg tegnenerven. Å male fotografisk er en helt annen sak enn å benytte seg av et fotofrafi i et lager. I 2012 bestemte jeg meg derfor for at grafikk ikke var mitt medium og fortsatte med maleriet. Men nå har jeg kommet fram til min metode der fotokonflikten ikke finnes! Jeg maler deler av motivet på papir med olje og skanner inn lag for lag. Når det er ferdig bearbeider jeg bildet i dataen. Og med denne metoden har det begynt å koke av grafikkideer i hodet og i dette nå har jeg trykket ut 4 bilder som jeg er fornøyd med (alle er 50 cm x 50 cm og alle har et opplag på 30 stk)! Hurra! Så nå kan du finne min grafikk i webshoppen også :). 


Legger med noen bilder fra prosessen til bildet " Connection" her i bloggen :



 
Läs hela inlägget »

Hele sist uke jobbet jeg med et nytt grafisk blad! 
Takk til Orion som fikk sparket meg i gang igjen!   Det var en kick å tegne på datamaskinen! 

Inspirasjonen er hentet fra et maleri som heter "omfavnelsen" og som nå finnes på galleri Backlund i Göteborg. Det får samme tittel og et opplag på 30 stk.
Håper det faller i god jord!



 

Läs hela inlägget »
Tags: embrace
"Happy to be", litografi "Happy to be", litografi
Har vært på en fin tur i Gøteborg og i Oslo sammen med Orion.
Vi hadde en del bilder som skulle hit og dit og fant ut at det er bedre å kjøre dem opp selv enn å krangle med tollen.  "Kunst på arbeidsplassen" hadde åpning på Rådhusgalleriet i Oslo samme kveld, så vi stakk innom. De har kjøpt inn en litografi av meg som heter "Happy to be" og som nå er en del av en utstilling de kaller "nye perspektiver i Skandinavisk kunst".  Det var en fin komponert utstilling som jeg er glad vi fikk muligheten til å se. 

På veien til Oslo stoppet vi opp halvveis, i Gøteborg, og hilste på Galleri Backlund som har flyttet inn i flotte lokaler enda mer sentralt siden sist. Det var et hyggelig møte og de tok inn tre bilder som nå henger på veggene på vårutstilling. 

Dagen etter møtte vi vår agent i Oslo. Alltid like hyggelig! 

Og så rakk vi det aller viktigste: en kunst-runde på Tjuvholmen! Ble herlig provosert og fly forbanna, ble fylt av kjærlighet og inspirasjon og fikk nye ideer som kan få modne. Så viktig det er å komme seg ut til kunstverden i blant for å møte kunst-nerven! Det er der mine drømmer og ideer setter i gang. Drømmen om å få jobbe i større format igjen, om å slippe alle hemninger og gå løs på store duker med helt fri innstilling full av selvtillit. Ha råd til å ansette folk som kan hjelpe meg til å få satt alle større ideer ut i livet. Skyve alle de slitsomme og uproduktive kritiske tankene bort og drite fullstendig i om hva noen måtte mene om det. Vite at samtidskunsten ikke er skapt for å likes eller for å kjøpes.  Den er der for å vekke tanker, følelser eller rett og slett likegyldighet. Men kunsten må bli VIST for å få finnes. Og det er et mysterium i seg selv! Hva er det som vises, hvorfor vises det, hvordan finner institusjonene sine utvalgte, hvem er det som bestemmer? 

Tenk at jeg har levd av min kunst siden jeg gikk ut av kunstakademiet i 1996, men fortsatt stiller de samme spørsmålene!  

Vel hjemme i atelieret dukker den slitsomme tvilen opp igjen. Verkene jeg så framfor meg med alle dukke-delene og akryl-glasset, var så bra der inne i kunstverden. Her hjemme blir de kanskje mest en belastning som blir stående å samle støv. Skal jeg likevel kaste meg inn i dem, eller skal jeg fortsette på litt tryggere vei?

Tiden vil vel vise.


/Ingrid

 
Läs hela inlägget »

En av de fem vanligste sakene å ønske at man hadde gjort annerledes i livet når man snart skal dø, er at man hadde holdt kontakten med sine venner, i følge Bronnie Ware, som jobbet med mennesker som var døende i mange år.
Det er viktig å huske på mitt i livet med alle kravene hengende over seg. 

Bildet som står på staffeliet er inspirert av både mitt eget og min datters vennskap. Teksten som er rispet inn i akrylglasset er et utdrag fra et brev jeg skrev til Ahnikee mens hun fortsatt levde. Hun hadde tatt vare på alle brevene jeg har skrevet til henne. Veldig rart og sårt å lese dem og vite at de ikke blir flere brev i framtiden.

Maleriet vil ikke la seg fotografe enda, men jeg håper et bedre bilde kommer opp på webben en gang til uka, når jeg har min mammauke. Og at riktig tittel kommer i mitt hode. Jeg har det på tunga!

Ha en fin helg!

/Ingrid

Läs hela inlägget »
Syk pike av Christian Krohg 1880/81 Syk pike av Christian Krohg 1880/81

Orion kom hjem fra Oslo.
Han hadde besøkt nasjonalmuseet der han så "syk pike" av både Krogh og Munch. Hans vakre beskrivelse av verkene tok meg med på en reise tilbake i tiden. For det var akkurat det bildet, "Syk pike" av Christian Krogh, som gav meg min aller første, sterke kunstopplevlese. Jeg var 19 år og stod blikkstille og trollbundet foran maleriet i over 4 timer, helt til vakten sa at museet skulle stenge for dagen. Det var umulig å slite meg fra alvoret. Jeg dro hjem til kollektivet og malte hele natten. Det var da jeg forsto at musikk og maleri kan ha samme grunnnerve, samme opphav. 
Noen kvelder senere kom Erlingur Jonsson, et fantastisk menneske og min nabo, inn til meg i kveldslyset. Han stod der helt plutselig uten ord og så på mens jeg malte. Jeg visst at han var en kunstner fra Island, men mer visste jeg ikke om ham. Neste kveld hadde han med seg  pensler, palettkniver, palett og oljefarger til meg. Og så begynte han å tale. Det var gripende, klokt, lærerikt og utrolig inspirerende. Han sa blant annet at man aldri får glemme å se seg tilbake for å forstå de steg man tar, så man ikke glemmer bort hvem man er.

Det er den prosessen som startet når Orion viste meg bildet av "Syk pike" i sin mobiltelefon.  Jeg kjente en nerve i kroppen som startet i magen og som gikk ut i hånda. Og husket at kunsten en gang ble meningen med mitt liv. Husket tydelig da trumpetens toner i moll ble byttet ut med motiver av svarte langkledde kvinner med river i hendene. Kate Kollwitz og Munch ble mine idol. Det var mørkt, tungt, vakkert og helt nødvendig. 

I årene som småbarnsmamma hadde jeg en annen, litt lettere tilnærmelse til bildene. Det var liten tid til å se seg tilbake. Maleriet ble som en slags dagbok som følger mine livsfaser.  Etter hvert ble ikke kunst like livsviktig og jeg ble forvirret av alle fotografiene som plutselig ble en del av alles nye hverdag. Sociale medier. Hyllninger av kattungene og folks middagsretter. Mine egne bilder som ikke passer inn. Selvtilitten fikk seg en knekk og jeg mistet lysten til å vise fram det jeg maler.

Stillheten i atelieret ble total da jeg mistet min aller best venn. Hun som har stått ved min side helt siden vi var 13 år gamle, som en grundstein. Hun som jeg kunne dele alt med og som delte alt med meg. Sorgen går ikke å beskrive med ord.
Jeg ser på Kate Kollwitz igjen. Og jo, der finnes den. Sorgen og trøttheten, det som ingen ord kan beskrive, men som både musikken og bildene har tilgang til.  Det gir meg trøst.  Og trøst er noe av det vakreste jeg vet, både den jeg får og den jeg gir.  

Det føles ut som om "Syk pike" har åpnet en dør for meg igjen. En dør til et rom som jeg kjenner veldig godt fra før og som samtidig er helt nytt. Både Munchs og Krohgs syke piker. De har gitt meg tilgang til å se en utstilling som kort og godt har arbeidstittelen "vennskap", en utstilling som bare finnes i mitt hode på nåværende tidspunkt, men som er i startgropene av sin eksistens. 
Hvor, når og om den noen gang skal vises, vil vise seg. Det viktige nå er at bildene får vokse fram. Jeg kan kjenne nerven igjen, det livsviktge, det svarte, det vakre og jeg føler meg mindre yrkeskadet enn på veldig lenge. Måtte det vare lenge!

/Ingrid


 

Läs hela inlägget »
Det har vært en utrolig produktiv uke!  Helt herlig å få jobbe så konsentrert igjen.

Dette med mamma og pappa-uker fungerer virkelig helt fantastisk bra!
100% likestilling - we love it! Burde prøves ut av alle par!

Herunder viser jeg en del av dagens maleri-prosess som jeg har tatt med mobiltelefonen underveis. Det er inspirert av et vakkert vennskap i Senegal.

Ha en fin helg!

/Ingrid


 
Läs hela inlägget »

Skogen. Solen. Våren. En veldig glad liten hund. Fuglesang og en vakker mann ved min side. Det var min herlige morgentur.
Det eneste som forstyrret idyllen var synet av de jævlige jaktårnene
som står overalt her i Skåne. De er stygge, faktisk så stygge at de forstyrrer en del av naturopplevelsen. Og ikke nok med at jegere bygger det ene jaktårnet etter det andre, de mater dessuten de stakkars dyrene likeved skyteplassen! Så feigt!. Og stygge bilder av blodtørstige menn i grønne klær med gevær, vokser fram i mitt indre øye. Det er da jeg blir forbanna på hele den skånske jegerkåren og ønsker dem dit pepper´n gror. Det kanskje kunne være en idé med bærbare jaktårn som man tar med seg hjem når jakta er over, om man på død og liv må stå i et tårn for å kunne drepe. Et portabelt tårn i aluminum som man kan slå sammen å bære med seg lett som en plett? Noen som vil tjene penger på en sånn ide, er det bare å sette igang! Og så forbyr vi å bygge jakttårn som ødelegger de vakre skogene våre.


Bortsett fra min lille jeger-frustrasjon, har det vært en fin og produktiv dag!  Konsentrasjonen og malerlysten har virkelig kommet tilbake, noe jeg er utrolig takknemlig for. Har fortsatt på temaet vennskap og begynte på et maleri av meg og Ahnikee. Det var fint. Som om jeg fikk en stund med henne der jeg fikk høre vår energiske latter som jeg savner så inderlig. Underveis tok jeg litt bilder med mobilen som jeg deler her. Maleriet er fortsatt ikke ferdig. Og hvem vet om det noensinne blir det? Jobber samtidig med et annet maleri som er inspirert av et annet vennskap. Skriver kanskje om det en annen dag. Nå skal jeg på middag til en veldig god venn :)

/Ingrid


 

Läs hela inlägget »
Er så fornøyd med denne dagen!
I årevis har jeg jobbet i grenselandet mellom fotografi og maleri. Nesten alle maleriene jeg har malt er inspirert av foto jeg selv har knipset eller av fotografier som mine avdøde slektninger fotograferte for 100 år siden. Men bare en sjelden gang har fotografi vært ideen til sluttresultatet og har nesten alltid bare fått figurere som skissematerial.  Men i dag hendte det noe når jeg satt og jobbet i photoshop. Jeg tegnet og tegnet, kastet og kastet og ble aldri fornøyd.  Å male fotografisk i photoshop har fortsatt ikke fungert for meg og jeg blir alltid irritert over å ikke å kunne skrape bort maling, den lille detaljen som gjør maleriet så vanvittig spennende. Jeg elsker de fine gråtonene og overgangene som jeg kan få med en skikkelig pensel og oljefarger. Men i dag ville jeg lage digital grafikk og fortsatte min reise i photoshop.  Jeg testet å bruke et fotografi i det ene lageret og plutselig ble fotografiet nesten som et maleri for meg og jeg ble så glad!
Fotoet er tatt i Senegal. Det er en språkløs lek mellom to barn i samme alder fra helt ulike deler av verden. Jeg tok det med min mobil og la det ut på instagram for det rørte noe i meg å se de to kommunisere.  Barn er så utrolig mye flinkere enn oss voksne til å finne metoder som gjør at de kan forstå hverandre uten å snakke samme språk. Bildet har derfor fått tittelen "Power of  children".
Selve bildet er 34,94 cm stort. Med den hvite rammen rundt er bildet 42,17 x 44,17 cm. Opplag : 45.
Kanskje blir det et maleri av dette etter hvert. 1mx1m tenker jeg meg det. 
Yes. 
/Ingrid

 
Läs hela inlägget »
Det er en ting jeg ikke forstår og aldri har forstått. Det er rasisme eller tanken om at mennesker har ulik verdi. I dag fortalte min 16-åring om en hendelse han opplevde da han skulle handle i butikken. Det satt en tiggende kvinne utenfor og en eldre dame spyttet ut av seg følgende: Du sitter i vegen, din jævla utlending.  Min sønn ble sjokkert og reagerte direkte. Etter en opprørende diskusjon om hvordan man bør oppføre seg mot sine medmennesker, gav han den slanten han hadde i lomma til den tiggende kvinnen. Er så glad han reagerte, men så lei for at dette er en hverdagssene i den lille kommunen vi bor i.  

Det er så smertesomt pinlig at rasismen eksisterer. Å sparke på folk som har det vanskelig, er rett og slett så lavmålt at jeg ikke har ord. Det er mangel på utdannelse, på oppførsel og på empati. At rasismen får vokse og bli romsren i Europa, er så forferdelig at jeg savner ord. 

Tankene flyr til våre fantastiske reiser til Tanzania og Senegal der vi fikk møte så mange åpne, hyggelige og hjelpsomme mennesker som virkelig kan kunsten å snakke med hverandre. Et av de første ordene jeg lærte meg på Swahili var karibu som betyr velkommen. Tenk om velkommen var det ordet man fikk lære seg først på svensk eller norsk. Så hyggelig det skulle ha vært! Å ha venner fra hele verden, er noe av det fineste man kan ha. Men som Orion påpeker i et av sine bilder: Hur skall man få nya vänner om man är främlingsfientlig? 
Så Orion, du får bildeplassen i bloggen min i dag :)

/Ingrid




 

 
Läs hela inlägget »

Milde måne! Så kort tid skulle det altså ta før "mitt nye liv" fikk et avbrekk. Tre innlegg og tre treningspass ble det før feber, hoste og spytørkning tok over rutinene. Flaks at livet har plass til mange nystarter, oppstarter og andre startfaser!  

Siden sist jeg skrev har jeg hatt min MAMMA-UKE!
En mamma-uke innebærer at det er jeg som har ansvar for å handle, lage mat, kjøre barna hit og dit, vaske alle klær, holde hele huset reint og betale alle jævla regninger.  Og så klart fokusere på, og nyte av å være mamma <3

En fri arbeids-uke betyr at jeg kan jobbe helt uforstyrret i atelieret så lenge jeg vil uten å tenke på klokka. Jeg kan med andre ord jobbe hele natta om jeg vil, sove lenge, reise bort, ja, gjøre akkurat hva jeg vil! Det er en sann luksus, altså! Særlig det der med middager som lukter godt og som smaker alldeles utsøkt!

I atelieret har jeg laget noen prøvetrykk til en mulig ny grafikk! Den er inspirert av et varmt vennskap. Jeg la det på gulvet for å kontrollere fargene da jeg oppdaget at mitt nye favorittmaterial, akrylglass, passet veldig godt over bildet og gav det et enda dypere innehold. Og da får jeg plutselig enorm lyst til å male bildet i olje istedenfor å lage trykk. Eller kanskje blir det begge deler. Yes.

/Ingrid


 

Läs hela inlägget »

Hostet hele natten. Ingen trening i dag. Men en vakker tur i skogen til Bokholmens mosse der det har kommet en ny stor innsjø. Elsker å gå lange turer med Orion og la alle drømmene komme fram. 
Det er i drømmene som grunnstenene legges for framtiden. 
Uten dem hadde jeg aldri bodd her i en gammel skole i Ask, hadde aldri reist til Tanzania eller Senegal eller gått på et kunstakademi i Antwerpen. 
Ikke alle drømmer kan bli virkelighet, men veldig mange kan om man vil det man drømmer om hardt nok. 

Nå venter to lerreter på meg som er ferdig preparert. Det er med blandede følelser jeg skal kaste meg inn i de. Noen ganger er maleriet det værste jeg vet, noen ganger det beste. Håper på det beste i dag.
Kanskje du får vite mer i morgen!

/Ingrid




 

Läs hela inlägget »

Sola skinner! Jeg er på dag nr 2 i mitt nye blogge/trene -liv og har startet dagen med trening!. Det er faktisk ikke helt dumt, til tross for at jeg alltid har hatet trening. Har blitt inspirert av den eldste sønnen som står opp ekstra tidlig for å rekke å trene før skolen begynner. 

Og inspirert av reisen til Senegal. Det der uttrykket "borte bra, men hjemme best" stemmer ikke for meg.  Vi reiste fra den vidunderlige varmen og kom hjem til et grått slaskvær i et mørkt land til et iskaldt hus full av nye regninger. Det var ganske kjipt, rett og slett. Selvom det var fantastisk deilig å ta seg en VARM dusj, drikke vann fra kranen og spole rent i dass 
Men spørsmålet om vi skal flytte, dukker automatisk opp. - Igjen. Flytte til sol og sommer året rundt? Det er fristende, VELDIG fristende.  Men skulle det være mulig å flytte?  Nei, ikke enda, tror jeg. Ikke mens barna går på skolen.  De har så bra venner rundt seg og stortrives alle tre. Men kanskje om 4 år når minsten skal begynne på ungdomsskolen? Det er verdt å tenke på.

For 2 år siden var vi seriøst på veg til å flytte til Spania. Hadde funnet drømmehuset og fikk en deal som gjorde at vi kunne leie huset i et år før vi bestemte oss, om vi ville. Vi reiste ned med hele familien for å se om det skulle være midt i prikk. Det var det. Det vil si, det kunne ha vært det om ikke alt ble som det ble.

Like etter Spaniaturen mistet jeg min aller beste venninne. Hun betydde/betyr så vanvittig mye for meg og for hele familien min. Ahnikee. Og med henne mistet jeg nesten all min energi. Gleden forsvant og ble borte i lang tid. Det går fortsatt ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Hun var best. Et sjeldent menneske. Et tvers igjennom ærlig menneske. En jeg kunne le sammen med så tårene spruta. En jeg kunne stole på til 100 %. Savnet er ubeskrivelig stort og har gjort meg til tider nesten handlingforlammet. Savner latteren hennes, savner hele henne. Hver dag.

Men livet for oss levende fortsetter likevel, med og uten sorg, utrolig nok. Og jeg er stolt over å ha kommet så langt i prosessen at jeg igjen har fått nye framtidsdrømmer. Som å bo der solen skinner. I et av de landene som er så full av konstraster. Kanskje har flyttelasset gått om 4-5 år?  Fram til da er det Ask/Röstånga som gjelder. Hadde aldri trodd at jeg kunne bo så lenge på samme sted som jeg har gjort her! Altså, vi snakker 15 år i samme hus på samme sted! Og det kommer av at vi har stortrivdes her, hele familien. Det er en unik plass som jeg skriver mer om en annen dag.

/Ingrid





 

Läs hela inlägget »

Nei, nå jævlar skal jeg skjerpe meg og holde denne siden oppdatert, altså!  
Og da tenker jeg at en daglig "skrive av seg-blog" absolutt er en god ide.
Det er jo dritkjedelig å komme inn på en side som aldri oppdateres! 
Yes, det er slutt på det. I alle fall i dag! 

Har fått masse ny energi fra en uforglemmelig reise med hele familien til Senegal. SOL! That´s it! Skriver mer om den reisen senere, kanskje.

Med energien kommer lysten til å gjøre en hel haug med saker. Som f.eks å male, skrive, restaurere hus, spille trumpet, drømme om framtiden osv osv.

Har en ny bildeserie i hodet inspirert av min lengsel etter å flytte til et land som ikke har lavtrykk 6 måneder i året. Det er en serie på 4 bilder som er todelte med motiv fra Afrika og Europa på samme bilde. De er i mitt favorittformat 1mx1m. og heter En og samme verden. Kanskje blir de til, kanskje ikke. Den som lever får se. 

Har nemlig også lyst til å fortsette på en tanke rundt religionens påvirkning på meg som liten. Lagde et bilde før jeg reiste som handler om en lærers makt over barn. Det er mitt gamle klassebilde. Lurer på om jeg skal male det for bildet gav meg så mange tanker rundt det å vokse opp, rundt det å bli påvirket av voksne. Har selv en datter i samme alder som jeg var dengang og blir påminnet om mye fra egen barndom.  Må nesten vise det her på denne nyfødte blog. (det blir lagt in øverst for det tar for lang tid å finne ut hvordan jeg kan legge det inn her midt i teksten).. Maller altså... Men ok:
Klasse 1 B. Jeg sitter nederst til høyere. Ville bli prest og elsket å synge salmer og alt annet. Yrkesdrømmen kan ha med det faktum å gjøre at vår lærinne var organisten i kirken og gladelig lærte oss både salmer og bibelverser. På denne tiden plaget jeg hele familien med at vi måtte synge en bønn før maten og etter maten. Og jeg lærte meg å synge KJÆRE GUD DU HAR SKAPT MEG. LIVET MITT JEG GIR DEG. TA MEG. BRUK MEG.
I mine voksne ører høres det helt for jævlig ut. I mine barneører var det, på et tidspunkt, den fineste sangen som fantes, så fin at min kjære bestemor ville lære seg den utenatt. Det var den eneste sangen hun lærte av meg.

Hele mitt religøse jeg fikk en ny vri da jeg oppdaget at det fantes flere religoner i verden med helt andre figurer enn Jesus og Gud. Jeg gikk seriøst gjennom dem en for en og besøkte synagogen, moskeen og det buddistisk senteret. Jeg var i en dyp søken etter meningen med livet, en søken som dro meg ned i en depresjon som nesten tok livet av meg. Det var da jeg fant en kunstner og det var da jeg fikk opp øynene for kunstverdens utrolige skatter. Jeg begynte å male og elsket det. Og jeg fikk høyeste karakter i religion.

Andre lyster i dette øyeblikk er å skrive en bok. Samt gå ned minst 10 kilo etter nikotinkiloene las på. Litt stolt over å ha sluttet med nikotin i 4 måneder! ENDELIG! Aldri mer. Yes. Så  i dag startet jeg mitt helt private treningsprogram på en treningssykkel. I hemlighet. Har nemlig hatt så mange oppstarter i mitt liv med løfter til meg selv om bot og bedring og bla bla bla, at jeg rett og slett må vente til jeg ser hvor lenge jeg holder ut, før jeg kan skryte av at jeg for eksempel har begynt å trene eller skrive blogg eller begynt på en bok eller har funnet en eller annen fantastisk diett...

Hoppsann. Tiden går. Bare noen timer før huset er fult av barn og ungdommer og hunder. Solen skinner forresten i dag. Penslene venter. 

Ha en fin dag!

/Ingrid


 

Läs hela inlägget »