2018 > 03

Jeg gikk opp en trapp. Det var i huset til bestemor. Trappen var forbudt område for barn. Bare leieboern fikk gå i den. Den var grå. Jeg gikk likevel opp og oppdaget fremmede rom. På natten drømte jeg om disse og den drømmen har forfulgt meg gjennom livet, både i form av drøm og i form av virkelighet. 

I huset vårt i Frankrike kjentes det ut som om drømmen var sann da vi bygget oss atelier i den gamle låven. Det var rom på rom fylt med gammel historie og nye muligheter. I de gamle skolene i Sverige hadde vi også tilgang til rom etter rom. Store rom som ropte på forandring.
Det var spesielle hus med både hemmelige og kjente rom.

Når vi flyttet til Spania tenkte jeg at min tid med hemmelige rom var forbi, at vi skulle bo i et helt vanlig rekkehus der man vet hva man har. Men ikke! For hør på denne merkelige historien som vi er midt inne i:

Da vi hadde skrevet på kontrakten til rekkehuset og fått nøklene reiste vi direkte dit. Der sto vår hyggelige nye nabo på andre siden av gjerdet. Etter en stund fortalte han om et stort hull under huset. Jeg forsto ikke helt hva han mente så han inviterte meg inn til seg. Huset var helt likt vårt. Under trappen på vei til andre etasje er det en dør til et bittelite lagerrom. Han åpnet den og viste meg at han hadde laget ei trapp ned til en kjeller. Merkelig tenkte jeg og trodde at jeg skulle få se en knøttliten vinkjeller eller noe i den stilen. Vel nede viser det seg at det er et gigantisk rom under hele huset. "Et sånt rom har dokker au under huset", sa han. Jeg kunne ikke tro det jeg så. Jeg fortalte det til Orion som ristet på hodet og heller ikke kunne forstå hva jeg snakket om og som også fikk gå inn til naboen for å forstå.. Vel tilbake i vårt hus åpnet vi ventilen og stakk ned et meterbånd i hullet og forsto at vi har et hull under huset som er over tre meter høyt! Huset vi bor i er altså bygd opp på peler 3-4 meter opp i lufta!! Vi ba så en byggherre se på det. Han sa at han aldri hadde sett noe lignende i hele sitt liv. Det er fantastisk, sa han.! Han sa at det bare er å lage ei trapp och sette inn vinduer  og deretter har dere et rom på nesten 80 m2 til! Jeg har lenge lett etter et atelier nærme huset, men hadde altså ikke peiling på at det fantes et rett under oss. Så nå er det full aktivitet der borte og snart, om ca 2-3 uker har jeg et fantastisk arbeidsrom som er større enn det jeg hadde i Ask! Klyper meg i armen og er så takknemlig at jeg vanskelig kan beskrive det i ord. Dessuten har Orion også funnet et drømmeatelier mitt inne i Torrevieja som jeg tror er helt perfekt for ham! Så snart er vi i gang igjen og det gleder vi oss til! 
Läs hela inlägget »
Vårt sp(art)anske kjøkken Vårt sp(art)anske kjøkken

Klyper meg i armen når jeg våkner her i Spania og plutselig forstår at vi er her og at vår drøm har blitt virkelighet. Nå har vi funnet et perfekt atelier til Orion mitt i Torrevieja og snart er huset vårt klart til innflyttning! Ser kanskje ikke slik ut på bildet av kjøkkenet vårt som jeg tok for et par dager siden, men jeg skal si deg at det går unna her! Målet er å bli ferdig før guttene kommer den 30. mars!
Med språket går det også framover! Lærer nye spanske ord hver eneste dag og begynner å forstå en del. Alt restaureringsarbeid i huset går på ren spansk og fram til nå har vi ikke misforstått hverandre en eneste gang! Elsker å lære meg nytt språk! Og her kan jeg bruke alle språkene jeg kan hulter til bulter: norsk, svensk, engelsk, litt tysk, nederlansk(flamsk), litt fransk og nå en hel del spansk! I morgen skal vi undersøke hvordan vi får flyttet ned firmaet og hva som må gjøres for å få alt på plass på beste måte. Veien tilbake til Ask blir lengre og lengre for hver dag som går så vi er inne på at vi kanskje skal selge det andre huset i Ask til sommeren likevel. Så om du vet om noen som vil kjøpe en fantastisk gammel skole på landet i Skåne så er det bare å ta kontakt! 

 

Läs hela inlägget »
I går hadde jeg en magisk dag i atelieret i Sverige. En god venn fylte kjøkkenet med musikk og god enerig. Selv hoppet jeg inn maleriet på en måte som det var lenge siden jeg gjorde. Jeg møtte det velkjente ansiktet til Ahnikee, min fine fine venn som så brått gikk bort for snart fem år siden. Sorgen og savnet har gjort det vanskelig for meg å male henne etter hennes død. Alle bildene bortsett fra ett lagde jeg mens hun fortsatt var lys levende. De kom til når jeg savnet henne fordi vi bodde langt fra hverandre til tider. Jeg gledet meg til å vise henne dem, til å diskutere med henne fordi hennes perspektiv var helt andre enn mine egne. Hun var kunsthistoriker og jobbet med kunst fra den teoretiske siden. I min tale til henne på begravelsen sa jeg at jeg aldri kommer til å male henne igjen fordi hun ikke skulle kunne diskutere bildet med meg nå som hun er død, men nå har jeg gjort det og det var en sterk opplevelse. Hennes ansikte begynner å bli fjernt for meg selvom det fortsatt er tydelig. Min samtale med henne har blitt en indre monolog og jeg har lært meg å leve et godt liv uten henne med savnet side om side.
Läs hela inlägget »