Hvordan krigen påvirker oss i atelieret

10.03.2022

Ca 50 meter lengre bort i gata holder den ukrainske foreningen hus. Der står det lange køer av mennesker som behøver hjelp, eller som vil hjelpe. Vi har vurdert fram og tilbake om vi igjen skal hjelpe flyktninger. Sist vi engasjerte oss var da vi bodde i Sverige. Det begynte med en ung mann som behøvde husly. Migrationsverket mente at han var eldre enn han var og derfor hadde han ikke rett til hverken familiehjem eller skolegang. Vi hadde god plass og barn i samme alder og for oss var det en selvfølge å hjelpe til.  Etter bare en dag kom spørsmålet om en venn også kunne bo hos oss og vi klarte ikke å si nei. Til slutt var de fem stykker som bodde hos oss. Fem unge menn som var langt fra familiene sine i ett ukjent land med ukjent språk.  Det var en tøff tid for oss alle. Rasismen herjet på nettet og folk mistenkte at vi tjente grove penger på å huse dem, noe som ikke var tilfelle. Vi bodde på landet og kjørte dem til alle mulige møter på migrationsverket, til legen, til advokater osv. De lærte seg svensk og noen fikk plass på gymnaset og andre fikk plass i integreringsprosjekt som frivillige på bygda arrangerte. Men etter hvert kom det ene avslaget etter det andre og de skulle tvangssendes tilbake til Afghanistan, et land som bare fire av fem hadde vært i. De andre hadde vokst opp i flyktningerleire i Iran. Det var vondt å se deres smerte, deres redsel og deres oppgitthet. All jobb vi hadde lagt ned for å gi dem trygghet og en god start i sitt nye hjemland var til ingen nytte. Vi var slitne og enormt skuffet over hvordan hele prosessen gikk til. Kort tid etter flyttet vi til Spania. Det ble en ny start og det var vi som var språkløse og behøvde hjelp for å komme inn i det nye samfunnet vårt.  Nå har vi bodd her i Spania i snart fem år.  Og plutselig ser vi mennesker på flykt igjen. Det er grusomt. Vi har ett gjesterom. Huset vårt er lite, men vi har ett rom som akkurat nå står tomt med to senger i. Så i dag gikk vi til den ukrainiske foreningen og gav dem vårt telefonnummer med informasjon om rommet og om oss. Så få vi se om det behøves. Det er mange fra Ukraina som bor her fast som hjelper sine landsmenn så godt de kan. Flyktinger som kommer hit vil få det lettere hjemme hos dem enn hos oss hvis de ikke snakker engelsk, spansk, norsk, svensk eller flamsk. Vi håper selvfølgelig at de finner bedre løsninger enn å bo hos oss, men det føles i alle fall godt å vite at de vet at den nødløsning finnes dersom det helt savnes husrom. 

Det går tusen tanker gjennom hodet. Om jeg skulle male akkurat nå hadde jeg malt grusomme bilder av en mann med altfor mye makt som akkurat nå holder på å ødelegge en hel verden.  Så jeg venter litt. Puster litt ut og inn og lar situasjonen synke inn. Det som nå skulle ha blitt en "etter Corona-fest" har blitt noe helt annet enn det glade 20-tallet jeg så for meg at var på vei. Da vi bestemte oss for å ha åpent atelje igjen var tanken at vi skulle feire at vi endelig kunne legge pandemiens år bak oss. Det ble en hyggelig lørdag så vi fortsetter med det, men det er uro i hjertne våre og vi ønsker over alt på jord at det snart må bli fred og slutt på galskapen.  Jeg ønsker meg en jord uten våpen for jeg er vegetarian og vil ikke at hverken dyr eller mennesker skal skytes.

Legger ved film fra lørdagens hyggelige event slik at det ikke blir helt nattsvart her inne.

Ta vare på hverandre <3