no-I Sverige

I går hadde jeg en magisk dag i atelieret i Sverige. En god venn fylte kjøkkenet med musikk og god enerig. Selv hoppet jeg inn maleriet på en måte som det var lenge siden jeg gjorde. Jeg møtte det velkjente ansiktet til Ahnikee, min fine fine venn som så brått gikk bort for snart fem år siden. Sorgen og savnet har gjort det vanskelig for meg å male henne etter hennes død. Alle bildene bortsett fra ett lagde jeg mens hun fortsatt var lys levende. De kom til når jeg savnet henne fordi vi bodde langt fra hverandre til tider. Jeg gledet meg til å vise henne dem, til å diskutere med henne fordi hennes perspektiv var helt andre enn mine egne. Hun var kunsthistoriker og jobbet med kunst fra den teoretiske siden. I min tale til henne på begravelsen sa jeg at jeg aldri kommer til å male henne igjen fordi hun ikke skulle kunne diskutere bildet med meg nå som hun er død, men nå har jeg gjort det og det var en sterk opplevelse. Hennes ansikte begynner å bli fjernt for meg selvom det fortsatt er tydelig. Min samtale med henne har blitt en indre monolog og jeg har lært meg å leve et godt liv uten henne med savnet side om side.