no-Regn, uten pass, ny frihet og tomrom

Humøret har vært ganske dårlig i dag. Skyller på regn og ruskevær. Savner sol og sommer og feriefølelser. Men på grunn av manglende pass må vi bli i Sverige. Umulig å få pass før september/oktober og man må bestille passtid. Hele den "stengte-grense-greien" er så feil og vond at jeg blir helt lei når jeg tenker på det. Den historien som skrives nå når det gjelder flyktninger og stengte grenser, er ingen historie Europa eller Skandinavia kommer til å bli særlig stolt over. Jeg skulle ha kunnet skrive så mye om det, men det er det allerede så mange andre kloke som har gjort at jeg lar det være. Men for å være tydelig: ÅPNE OPP GRENSENE FOR FAEN! Kremt.
Vi har i alle fall planlagt å ta en miniferie til Stockholm med familien på grunn av manglende pass. I siste liten fikk vi bestilt rom i gamla stan og alle begynte å glede seg til å utforske hovedstaden. Men så ringte eldstemann som plutselig fikk et jobbetilbud som han ikke kunne takke nei til og jeg må bare innse at en ny tid har kommet. Tiden da det var en selvfølge at vi alle fem reiste rundt sammen er forbi. Kan deppe over det, eller se at det gir nye muligheter på sikt. Uansett er jeg utrolig takknemlig for alle reisene vi faktisk har fått sammen som familie i løpet av årene som har gått. De har gitt meg enormt mye.
Småbarnsperioden er definitivt forbi. Og det betyr en ny frihet. Plutselig kan jeg tenke meg å søke om artist-in-residence plasser rundt omkring i verden og jobbe borte noen måneder! Ja, det vil jeg gjøre om jeg får mulighet! Skulle passe meg perfekt å møte nye mennesker med nye tanker, komme meg ut av min trygge komfortsone og klive inn i nye rom. Så nå er det vel bare å sette i gang med søknader hit og dit og vente på svar. Søke penger, søke artist-in-residence programmer i hele verden, søke om å stille ut på steder jeg gjerne skulle stille ut på. Ja, herregud, det er masse spennende å ta tak i framover. Og alt går under mitt neste store kunst-prosjekt: Male med skygger (som er en fortsettelse av skyggemaleriene jeg allerede har laget).
Appropo det, jeg må fortelle noe som skjedde da jeg skulle henge opp bilder i det lille rommet som jeg laget til minne om Ahnikee, min beste venninne. Bildet herunder heter "tomrom" og da jeg skulle belyse det oppdaget jeg at lyset formet et skyggebilde på veggen tvers over rommet. Det var som om Ahnikee klev ut av bildet og inn i rommet, som om hun virkelig var der sammen med meg. Fine fine Ahnikee som jeg savner hver eneste dag. Er så takknemlig for alle samtaler jeg fikk ha med henne, men veldig sår over alle de samtalene jeg vil ha, men som jeg aldri kommer til å få. Håper iallefall hun har det bra hvor hun enn er.
God natt.
/Ingrid