Duikboot, -møte med mitt unge jeg og venner fra den gang i Antwerpen

Tilbake i atelieret etter en uforglemmelig uke. Yngstebarnet passerte den magiske 10-års grensen og fikk sove hos venner så det var bare jeg og Orion som reiste nedover til byen der vi møttes og der hele vårt voksenliv startet. Jeg ble nødt til å klype meg i armen flere ganger på reisen for å virkelig forstå hva jeg så. 

Vår klasse var (og er fortsatt) en sterk klasse som konkurerte og jobbet iherdig hver eneste dag og kveld. Å møte alle disse fantastiske kunstnere igjen med en felles utstilling på akademiet var en sterk opplevlese. Alle er seg like, og samtidig ser man spor av alder i ansiktene som vitner om tiden som går. En av oss lever ikke lengre, Isa Blum, men et verk av henne var med til minne. Noen få andre medstudenter hadde ikke mulighet til å delta, men de fleste av oss kom og kjærligheten viste ingen ende! Vi kom reisende fra Japan, usa, Tyskland, Sverige og Nederland for å møtes igjen. Og møtene ble varme klemmer hvor latteren fikk stor plass. Det var en trygg og voksen gjeng som møttes. Utrolig gøy å få se alle igjen og få et innblikk i hva de andre gjør nå! Bilder fra utstillingen har jeg lagt ut på en egen Duikboot-side og som slideshow herunder.
Og nå en liten klage:
Jeg skulle ønske vi hadde fått det reisestipendiet vi søkte om hos Konstnärsnämden for å kunne delta på utstillingen. Gjennom å delta har vi satt fotspor i Antwerpens kunsthistorie slik den var for 20 år siden. Det er laget en stor utstillingskatalog, det er skrevet tekster og artikler i blant annet Hart. Vi er automatisk representanter for Sverige og Norge i sammenheng som dette og hadde derfor satt pris på å få økonomsik støtte til deltagelse så lenge slike stipend og støtteordninger finnes i den store kultursekken. Til åpningen kom det flere hundre personer, altså en rik mulighet for reklame for Svergie og konstnärsnämden. Mitt inntrykk er at det nesten er umulig å få bidrag dersom du har studert i utlandet, noe jeg håper konstnärsnämden innser og gjør noe med. Vi som har en akademisk bakgrund fra utlandet kan rett og slett ikke regne med noe som helst hjelp fra det offentlige. Det positive med det er at vi er vant til å jobbe hardt og vi er vant til å klare oss selv. Det er kanskje derfor vi har klart å leve så godt av vårt skapende i alle år!? (always look at the bright side of life...)
Utstillingen henger t.o.m den 23. desember 2016.